Dette innlegget har jeg gått med i magen lenge, men jeg har rett og slett ikke følt meg klar for å skrive det. Å være ufrivillig barnløs var en vond tid i mitt liv, og det koster å gå inn i det igjen. Dessuten vet jeg at det er så mange som sliter lenger enn oss, og jeg er redd for å få kommentarer om dette. Jeg vet at mange sliter lenger, og har flere forsøk osv. Samtidig er dette min reise og hvordan jeg taklet den. Det er ikke noe rett eller galt her, ingen «cut off» eller definisjon for hva det er å slite med å få barn. Jeg delte virkelig mine innerste tanker rundt denne prosessen da jeg stod i den, noe jeg i dag er stolt av. Jeg får fortsatt mange meldinger og mailer fra andre jenter som finner trøst i mine ord, og derfor synes jeg det er verdt det.
(vogn sponset fra barnas hus)
Når du skriver om en prosess over en lang periode er det lett å miste litt oversikt over det hele. Derfor vet jeg at mange har ønsket et slikt innlegg fra meg, og det skal du nå få. Jeg ber deg om respekt for å dette er et sårt tema <3
P-pilleslutt
Vi bestemte oss for å slutte på p-pillen, og i hvert fall utad sa vi at dette var for min helse. Jeg var lei av bivirkningene og skrev dette innlegget endel måneder etter pilleslutt. Jeg følte meg fantastisk! Jeg har aldri vært i så god form som da jeg skrev dette. Jeg trente mye, hadde lav fettprosent og bruset over av energi. Huden min var stort sett plettfri og jeg var blitt helt frisk fra ME. Livet smilte rett og slett og selv om jeg fortsatt var student, føltes det helt naturlig at vi etterhvert skulle prøve oss på en liten en.
Jeg husker jeg sa til Jonna at dette var det eneste jeg ikke kunne leve uten i livet mitt. Min lillesøster hadde vært gjennom sin andre runde med kreft og jeg ville ikke vente med livet. Jeg ville bli mamma mer enn noe annet og jeg var redd for at noe skulle hindre det. Ingen eggløsningstester ble kjøpt inn, men vi lot naturen gå sin gang, tenkte vi.
Månedene gikk og frustrasjonen vokste. Min menstruasjon var nemlig ekstremt uregelmessig. Den kom som regel ikke med kortere mellomrom enn tre måneder, og jeg hadde liten tro på at jeg ville bli gravid med det samme. Samtidig gikk jeg jo konstant og lurte, for mensen kom jo ikke. Jeg husker at jeg ble utrolig skuffet over negative tester, som jeg som regel tok før jeg skulle på fest eller drikke alkohol. Samtidig ble jeg glad da jeg fikk mensen for da var den kanskje på vei til å normalisere seg?
Ønsket om å bli mamma vokste og vokste, sammen med en stadig større frykt for at noe var fryktelig galt. Jeg prøvde alt, spiste fertilitetsmat, trente mindre, gikk litt opp i vekt osv, men det hjalp ikke. Jeg prøvde å tracke mensen med app og fertilitetsmonitor, men det var så demotiverende.
Vi trenger hjelp
Til slutt krøp jeg til korset etter over et år og fikk henvisning til gynekolog. Jeg følte meg mislykket over å ikke ha klart å fikse kroppen min selv. Jeg er ikke imot vestlig medisin på noen måte, men på dette tidspunktet følte jeg det som et nederlag å skulle begynne med noe slags medisiner. Særlig etter at jeg nå ikke gikk på noen ting som helst! Jeg ringte til Frøyaklinikken og fikk time hos Anette. Hun tipset meg om fertilitetssenteret og legen Nicolai Holst. Han har avtale så der kunne jeg gå privat og samtidig kun betale egenandel opp til frikort. Jeg fikk ny rekvisisjon av legen og etter nye lange uker fikk jeg endelig time hos ham.
En smilende, men ikke spesielt lykkelig jente kan du si…
Eggstokkene mine var fulle av små follikler, umodne eggposer som ble liggende igjen og hindre normal eggløsning. Jeg fikk diagnosen PCO som står for polycystiske ovarier. Holst mente jeg ikke hadde PCOS, et syndrom som gir en rekke symptomer som håravfall, uren hud, manglende menstruasjon og økte mannlige kjønnshormoner. Jeg tror likevel at jeg har/hadde dette, men at min livsstil holdt det i sjakk. Det er nemlig slik at kosthold kan lett stort på disse symptomene. Uansett var min manglende eggløsning et faktum, og jeg fikk resept på provera for å sette den i gang.
Medisiner
Jeg husker jeg satt med min venninne Julie i bakgården da jeg hadde hentet pillene og vi snakket om at nå skulle jeg også bli gravid. Jeg hadde ikke lyst til å ta noe kunstig, jeg ville jo at kroppen min skulle klare dette selv. Samtidig var ønsket om en liten en så stort at jeg var villig til å prøve. Jeg fikk eggløsning av provera, men det ble ingen baby. Slimhinnen min var tynn og dårlig og det var svært liten sannsynlighet for at egget ville feste seg mente Holst. Likevel skulle vi få prøve og jeg fikk ovitrelle på resept, min aller første sprøyte. Denne skulle tas en bestemt dag i syklus, rett før egget slippes. Så skal en gå hjem og være sammen som de kaller det på klinikken
Da provera ikke fungerte fikk jeg prøve en annen medisin, letrozol (også kalt femar). Dette er en medisin som brukes ved brystkreft og den hemmer østrogen. Tanken bak er at kroppen da får en slags rush av østrogen når du tar pillene i noen dager for så å slutte. Jeg troppet opp på klinikken for ny undersøkelse like full av forventning, men det var ingen modne eggposer i eggstokkene. Etter 5 besøk beklaget Holst, letrozol hadde rett og slett ikke gitt noen virkning på meg.
Fra piller til sprøyter
Vi pratet sammen om hva jeg ville videre og vi ble enige om at jeg nå skulle teste sprøyter. Jeg fikk ulike resepter og en ny hverdag der jeg etter klokken stakk meg selv i magen opp til flere ganger om dagen. Det var tungt å plutselig gå på så masse hormoner. Disse små signalstoffene kan ha de mest fantastiske virkningene, men jeg skal love deg at de kunstige versjonene ikke er noe særlig. Jeg var mye lei meg, full av vann og slapp i kroppen. Jeg følte meg mindre og mindre som meg selv, og selv om det på en måte er en prosess full av spenning, er den bare så ufattelig vond. Klinisk og tung. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde Anette gjennom hele prosessen, hun følte jeg at jeg virkelig kunne snakke med og hun hjalp meg å holde kroppen i sjakk.
Også nå skulle jeg komme på kontroller og en stor fin eggpose kunne sees på skjermen! Slimhinnen var tykk og fin og vi skulle igjen ta eggløsningssprøyte og være sammen. Den lange ventetiden etter eventuell befruktning ble mer og mer kjent, og en ny sorg kom da jeg fikk mensen etter to uker.
Klinikken hadde sommerstengt og det ble en lang sommer for oss. Ingenting betydde noe lenger. Ikke å trene, ikke å drikke vin med venner, ikke å ha ferie. Det eneste jeg ville var å bli gravid, og jeg følte meg mye alene med disse tankene. Selvfølgelig delte vi dette barneønsket, men det var helt klart jeg som tok det tyngst og jeg som kjente det daglig på kroppen. Etter hver runde med hormoner følte jeg meg så tom.
Jeg tok det veldig tungt da andre rundt meg ble gravide. Dette var jeg også ærlig på med dere. Følelser er bare det, følelser. Og da jeg snakket om disse ble det lettere. Jeg ble jo så utrolig glad på andres vegne, samtidig gråt jeg fordi det ikke var meg. Det var tungt og skamfullt å føle det slik, men om du har hatt denne følelsen vet du nå at du ikke er alene, og at det er helt normalt. To av mine nærmeste venninner fikk barn i disse årene og jeg har fulgt dem tett hele veien. Det var et valg jeg tok som jeg er veldig glad for i dag, selv om det var langt fra lett. Det viktigste for oss har vært ærlighet.
Skal vi ta prøverør?
Jeg kjøpte babydrøm i smug <3
Det ble mange runder med sprøyter på oss. Jeg vet ikke helt hvorfor når jeg ser tilbake, men vi ventet lenge før vi tok steget til prøverør. Jonna ville nok ha tatt en lenger pause om han hadde fått bestemme, for dette tok virkelig over hverdagen vår. Jeg ble deprimert og synes alt var tungt. Samtidig lot han det være helt opp til meg og det er jeg takknemlig for. Vi tok steget og søkte behandling på Rikshospitalet/Ullevål. Det er lang ventetid i det offentlige og vi tenkte at det var en trøst å ha dette i bakhånd skulle vi ikke bli gravide før.
Når du er i behandling for å bli gravid føles det som en krise å vente en måned lenger, slik var det i hvert fall for meg. En venninne sa jeg ville bli gravid i mai, hun bare visste det. Det var jo nesten et år til og kjentes umulig. Samtidig trenger kroppen pauser fra hormonene og ferier gjør at du rett og slett må vente. Jeg tok fri for å være forlover for min bestevenninne Anne. Vi reiste på utdrikningslag i Gøteborg og jeg hoppet over en syklus. Det er nemlig vanskelig å være sammen når jeg og Jonna var i to ulike lang. Vi hadde et siste forsøk før jul, som ente med mensen på bittelille julaften. I julekortet mitt fra Jonna stod det at neste år skulle bli vårt år.
Vendepunkt
Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne leve slik lenger, med livet på vent. Jeg skjerpet inn kostholdet mitt, gikk morgenturer hver dag, begynte hos coach og jobbet masse. Jeg fikk andre oppturer i livet og hadde det bedre psykisk. Jeg fikk tips om å henge opp en liten body på soverommet, som en påminnelse om det lille livet som skulle komme til oss. Når jeg sier at jeg manifesterte baby er det dette jeg sikter til. Jeg visualiserte meg selv som mamma, med barnevogn og med mage.
I februar tok vi vårt siste forsøk med sprøytene. Jeg satte sprøyter under middagen i Anne og Kai sitt bryllup, rett før jeg selv holdt tale. Huden min var helt krise etter alle hormonene stakkars og jeg følte meg ikke bra. Samtidig koste jeg meg enormt denne helgen, og det å bli spurt om å være forlover er mitt beste minne fra 2016. Vi fikk endelig time på Rikshospitalet, en opplevelse jeg ikke har så gode minner fra. Jeg delte her hvis du vil lese, men må bare understreke at også mange har gode opplevelser med det offentlige. Dette var bare det jeg opplevde.
Siste forsøk med sprøyter endte som de andre. Meg gråtende over enda en menstruasjon. Først på butikken for å kjøpe graviditetstest fordi jeg kunne gå noen dager over, så for å kjøpe OB når det mislykkede forsøket var et faktum.
Vi tar prøverør
Sammen med dr Holst bestemte jeg og Jonna oss for å ta prøverør privat. Vi dro på fjellet i påsken med planer om å sette i gang på klinikken rett etter ferien, og endelig følte jeg på nytt håp. Å gå gjennom så mange forsøk hjemme var tungt for forholdet. Uten å gå for mye inn på det tror jeg de fleste skjønner at å lage barn på denne måten ikke er spesielt bra for intimiteten. Det blir teknisk, klinisk og langt fra romantisk. Jeg trodde prøverør skulle oppleves som et nytt nederlag, men det var faktisk en stor befrielse. Endelig fikk vi fri. Et enormt ansvar ble løftet fra våre skuldre og vi kunne bare være kjærester igjen.
Selve behandlingen var egentlig veldig lik som de andre forsøkene. Med PCO er det veldig lett å bli overstimulert, alt at kroppen slipper masse egg og kroppen går helt crazy på hormoner. Derfor begynte vi svært forsiktig, og økte dosen litt etterhvert. På andre eller tredje kontroll hadde jeg 4 egg på vei, og jeg måtte bestemme meg for om vi skulle avbryte forsøket, eller satse på at noen av eggene var gode. Jeg kjente det i magen med en gang, jeg ville fortsette.
På egguttaket følte jeg meg rolig og klar, jeg mener det var en torsdag. Jeg fikk beroligende og smertestillende, og tok avspenning i 20 minutter før jeg skulle inn. Jonna leverte spermprøve før han. dro på eksamen, så jeg var alene, men jeg ble så godt ivaretatt. Uttaket gjorde nesten ikke vondt, og jeg kunne høre at de ropte inne fra labben at vi hadde fått ut 3 egg. Nå måtte vi bare vente og se om de ble befruktet.
På fredag fikk vi vite at to av eggene ble befruktet, men kun et av dem hadde delt seg optimalt. Et lite egg og et så stort håp. De ringte meg også på lørdag og da var jeg sikker på at egget hadde stoppet opp sin utvikling. Men da kunne labben fortelle at egget delte seg videre helt perfekt og koste seg hos dem.
På mandagen var vi klare for å sette inn egget vårt, og denne gangen kunne Jonna være med. Han filmet og du kan se når de setter det inn her. Etter innsett rant tårene nedover kinnene mine, og jeg klarte ikke slutte. Det var liksom så sterkt å tenke på at vi nå kunne være gravide. Det lille egget vårt lyste opp i livmoren og det var så stort.
Vi venter
Så kom de lange venteukene. Vi overtok leiligheten vår og jeg begynte å male. Jonna var i full eksamensmodus og jeg flyttet inn i det tomme hjemmet vårt. Jeg malte vegger, ryddet, kastet og leste Jo Nesbø på balkongen. Det ble min flykt, denne tomme leiligheten der jeg fikk være helt i fred.
Et spørsmål jeg får veldig ofte er om jeg hadde symptomer før jeg testet. Når du tar prøverør tar du hormoner som gir deg symptomer så svaret her er ja. Disse er det likevel best å ignorere så godt det lar seg gjøre, de er jo på en måte ikke ekte. På torsdag hadde jeg besøk i leiligheten av Maria og jeg fortalte henne at jeg var sikker det ikke hadde gått. Jeg kunne kjenne det! Jeg hadde time for blodprøve på mandag, men på fredag var jeg hos Anette på Frøya igjen. Hun ville at jeg skulle ta hjemmetest, hun mente nemlig at jeg ikke skulle gi opp håpet helt enda. Jeg kjøpte en sånn «test 5 dager før» fra clearblue og dro tilbake til leiligheten. Jeg turte ikke fortelle noen at jeg skulle teste.
Testdag
På lørdag våknet jeg klokken fire på morgenen og måtte tisse. Jeg husker at jeg lå i sengen og lurte på om jeg skulle teste. Om testen var negativ var alt håp ute, i hvert fall nesten. Det kunne jo også hende at testen var feil eller at det var for tidlig. Nei, jeg måtte bare prøve. Da jeg turte å se ned på testen lyste plusstegnet mot meg. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, og ble stående på badet med dunkende hjerte. Så tok jeg opp kamera og filmet denne lille snutten. Jeg var jo helt alene og det ble liksom så rart å ikke dele det med noen.
Etter at jeg fikk summet meg litt kledde jeg på meg og dro etterhvert ned til byen for å vekke Jonna. Han visste jo ikke at jeg hadde testet stakkars, men jeg kjøpte frokost og tok med en pakke jeg hadde pakket inn til ham mange måneder før. Inni lå det en liten bamsedress til baby og i det han løftet den opp og spurte hva det var (haha) viste jeg ham testen. Jeg begynte selvfølgelig å gråte og Jon Anders lo og smilte. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på denne opplevelsen.
Etter dette dro vi hjem til familie og delte gladnyheten, og i dagene som ventet ble det mange glade telefoner til venninner. Tilslutt delte jeg med dere som hadde fulgt reisen vår – og jeg vet at mange ble oppriktig glade og rørte på vår vegne. Jeg har aldri følt en så stor kjærlighet før. Si hva du vil om sosiale medier, men dette var ikke overfladiske gratulasjoner. Jeg har ikke tall på hvor mange som har skrevet til meg at de gråt med meg på denne videoen <3
Jeg tok flere tester på lørdag og også blodprøve etter helgen. De ringte fra klinikken og kunne gratulere samme dag! For en lykke <3
Da jeg var i uke 8 dro vi på vår første ultralyd med baby i magen og fikk se det lille hjertet hennes slå, helt ubeskrivelig <3
Jeg håper denne historien kan være til hjelp for deg som går gjennom det samme. For meg var det mye trøst i det å lese om andre, og føle meg mindre alene. Mye er på en måte glemt når du endelig blir gravid. Samtidig vil jeg aldri glemme disse tøffe årene, og takknemligheten jeg nå har for vår mirakelbaby. Det ene lille egget som festet seg og datteren vår som vi nå snart skal få treffe. Tenk at det var akkurat deg vi ventet så lenge på <3
Har du lyst til å lese mer finner du alle innlegg i kategoriene fertilitet, IVF og gravid, samt på youtubekanalen min som du finner via en av filmene i dette innlegget :)
Celine Andrea Simonsen says
<3
Du kommer til å bli en fantastisk mamma!
Marte says
Snufs :?) Kjenner meg igjen i mykje. Vi gjekk rett på prøverør, men eg trur ein blir sitjande med mange av dei same tankane uansett når naturen ikkje klaffar sånn som ein hadde sett føre seg. Hos oss var ikkje behandlingsperioden så lang, det var helst tida før. Det vanskelegaste var likevel då det første forsøket ikkje gjekk som det skulle. Plutseleg var eg så inderleg innstilt på å bli mamma at verda raste heilt saman når det ikkje gjekk. Nyttig lærdom til seinare sjølv om det var vondt då. Eg trur verkeleg ikkje ein kan samanlikne korte og lange behandlingsløp som mindre og meir vanskelege. Det handlar jo om korleis kvar enkelt opplever det. På det andre egguttaket prøvde eg å ikkje glede meg for mykje. Var redd for å gå i kjellaren igjen. Men jammen gjekk det vegen, og plutseleg var det ei lita tulle på veg. Viss eg ikkje tar heilt feil, var uttaket eit par dagar før ditt, og tilfeldigheitene ville det dithen at eg oppdaga bloggen din berre nokre dagar etter. Har vore utruleg kjekt å kunne følgje nokon som var på same stad i prosessen som meg, og også at du har vore så positiv til at det skulle gå bra med deg. Veit ikkje kor logisk det er, men då tenkte eg at det kunne gå bra på denne kanten også :) Det er framleis vanskeleg å fatte at det er eit lite nurk på veg, men det er det jo :D Sånn alt i alt vil eg berre takke for at du har delt så mykje undervegs, det har absolutt hjelpt tankane mine i positiv retning. Utruleg glad for at det gjekk vegen for dokker også, dokker blir ein heilt nydeleg liten familie <3
Ingrid Minde says
For en sterk historie, og du er modig som tørr å dele den. Jeg kjenner flere, blant annet i min egen familie, som var ufrivillige barneløse i flere år. Det er nok et tema det ikke er så lett å prate om.
Jeg er glad på dine vegne, og det er godt å lese at du snart får den familien du alltid har ønsket deg. Masse lykke til fremover! <3
Ragnhild says
Takk for at du deler <3 Vi var igjennom en lang prøvetid, hjelp med hormoner og flere ivf-forsøk før det endelig gikk, og jeg kjenner igjen mange av tankene du beskriver. Nå vet jeg også at det er flere i omgangskretsen min som har slitt, men som ikke snakker høyt om det. Jeg tror det betyr mye for mange at du setter ord på det. Masse lykke til med innspurten av graviditeten!
Lisa says
Sitter med tårer i øynene når jeg leser dette herlige innlegget! Selv har jeg termin om litt over 4 uker, og det er sikkert mye hormoner som er ute å går her også.. men utrolig kjekt å lese om veien deres, og at det til slutt ble en lykkelig slutt <3
Elise says
Jeg blir så rørt av å lese om deres historie og det sterke og altoppslukende ønsket om å få barn. Jeg er sikker på at det er til hjelp for mange som er i samme situasjon, selv om vi selv var veldig heldige og slapp unna en lang prøveprosess.
Jeg er oppriktig så veldig glad på deres vegne over at ønsket om barn nå går i oppfyllelse<3 Jeg håper du vil fortsette å dele erfaringer når lille L har kommet til verden også? Det er så mye rundt det å få barn som jeg syns det er så viktig å snakke om, men som det ikke egentlig er så mye åpenhet om.
Anette says
Tusen takk for at du deler historien deres med oss. Jeg fant bloggen din i høst da vi var henvist til Dr Holst, og han henviste oss videre til det offentlige. Vi var veldig innstilt på en lang ventetid, men har fått innkalling til samtale i februar. Så nå gleder vi oss til den, og til å etter hvert komme igang!
Theap says
Nydelig skildret<3 Det gir meg (og sikkert mange andre) som ikke har vært i denne prosessen en mulighet til å forstå hvordan en slik prosess kan føles, og på den måten forhåpentligvis bli enda bedre støttespillere for de rundt oss som er eller har vært i en slik situasjon:-)
Sikkert litt ekstra godt for de som prøver nå, å høre om en som har strevd og så endelig lykkes. Det vil jeg tro gir bøttevis med håp! Jeg husker når jeg hadde kreft at jeg var helt desperat etter å høre og lese alle de soslkinnshistoriene jeg kunne få tak i, for å holde fast i håpet! Kred til deg som sprer et slikt solskinn til de som trenger det<3
Marita says
💛💛💛💛💛💛💛💛
Stine💙 says
Nydelig innlegg. Det er så rørende å lese at jeg sitter her å feller en (mange) tårer💙
Anonym says
Jeg har lest bloggen din lenge, og jeg må bare få si hvor glad jeg er på deres vegne for at dere nå får babydrømmen i oppfyllelse! <3
Jeg har lest din artikkel vedrørende bruk av p-piller og dens bivirkninger. Jeg er i midten av 20 årene, og er skeptisk til bruk av p-piller av ulike grunner, bla pga fertilitetsutsikter og blodpropprisiko. Når jeg leser manges historie så forstår jeg det slik at mange som sliter med å få barn har gjerne gått på p-piller i mange år. Hvis du skal gi meg ett råd, ville du valgt å begynne på p-piller, eller å unngå det hvis mulig, med tanke på fertilitet? Jeg vurderer å skaffe meg sånn termometer-monitor istedenfor, slik du også har nevnt.
Lykke til med fremtiden! :-)
A says
Tusen takk kjære deg, for at du delte dette ❤️❤️❤️ Rørende og sterkt å lese. Vi skal snart i gang med det fjerde IVF-forsøket, og jeg har klump i magen av «gru-glede». Har vært gravid tre ganger de siste to årene, en av dem naturlig, men mistet i uke 7-9 alle gangene. Har vel ikke stort håp nå heller, men det gjør godt å lese historier som din og jeg tenker at kanskje, kanskje kan det være vår tur en gang også.. Tror kanskje jeg skal ta fram den lille baby-lua som jeg ga til kjæresten min da jeg ble gravid første gang. Legge den fram, manifestere.. Hvis jeg tør. Lykke til videre med det nye kapittelet i livet som snart starter. God varm klem fra meg ❤️❤️❤️
Maria says
Så rørende! Har fulgt deg fra starten av! Gikk gravid selv i 2016 og fulgte med prøvingen din! Klippene på youtube og bloggen! Ble SÅ glad når dere klarte å bli gravide! Å gleder meg til å følge reisen deres videre når dere blir foreldre❤️ Ikke lenge igjen nå! 😀
Gloria says
Takk for at du deler, det normaliserer det så utrolig mye. Vi fikk beskjed om at det kom til å bli ekstremt vanskelig å bli gravide, og at prøverør ikke ville funke pga for få egg. Hadde «bare» et to måneder langt mareritt, for vi ble gravid på andre forsøk selv. Men fy søren som verden raste sammen. Så det har ikke noe å si hvor lenge man har prøvd, man lever seg inn i livet uten barn fra første sekund. Hadde også veldig god erfaring med Frøyaklinikken og Anette, om ikke annet så for at hun er så utrolig kunnskapsrik og har oversikt over hele feltet. Og ser på hele mennesket. Stå på videre, og vit at åpenheten din i alle fall har hjulpet meg.
Line says
Fant bloggen din og må si jeg har felt mange tårer når jeg har lest igjennom innleggene dine. Det er så utrolig vanskelig å få beskjed om at man ikke kan greie det selv. jeg er utrulig glad på dine vegne at du endelig får drømmen oppfylt😊vi skal i gang med prøverør om de finner sperm hos mannen om en uke. Det er ikke så mye informasjon på nett om unge jenter som har vært igjennom IVF , så det er så bra at du har delt hele den kronglete veien din med oss. tusen takk! Gleder meg til å følge deg videre♥️
Irene says
Takk for at du deler reisen din med oss❤️ du kommer til å bli en helt knall fin og god mamma, Helene❤️.. Heier på deg videre!!
D says
<3 Kan ikke klare å sette meg inn i hvordan prosessen har vært for dere, da jeg ikke har vært igjennom det selv. Men jeg har mistet, og kjent skuffelsen og sorgen det er, selv om det var tidlig. Så jeg kan bare tenke meg hvordan det er å håpe, men få skuffelsen og sorgen av negative tester så mange ganger. Utrolig glad for at dere endelig har lykkes. Begynte først å følge deg da du ble gravid, men har bladd meg litt tilbake og lest. En ting er i allefall helt sikkert.. du kommer til å bli en fantastisk mamma!
Julie says
Veldig bra og velformulert innlegg 😄👏🏼 Så glad på deres vegne!
oda says
Takk for at du deler, det er nok til hjelp for så mange <3 Selv har jeg aldri vært i samme situasjon og jeg "ble bare" gravid helt uventet, så det blir vanskelig å sette meg inn i hvordan det har vært for dere.. likevel forstår jeg det må være tøft når ønsket er såå stort!! Du blir en fantastisk mamma. Oppriktig glad på dine og deres vegne. Lykke til med siste innspurt <3
Helene Ragnhild says
Julie: Tusen takk <3
Helene Ragnhild says
oda: Tusen takk Oda <3 mange sier til meg at de synes de blir mer takknemlige fordi de kjenner eller hører om de som har slitt, og det synes jeg er så fint <3
Helene Ragnhild says
D: Kjære D <3 Jeg kan bare prøve å se for meg hvor vondt det er å miste, uansett hvor tidlig. Med en gang du blir gravid ser du jo for deg masse som skal skje, så tidspunktet tenker jeg er ganske uvesentlig. Jeg håper du med møtt med all den forståelsen og støtten du trengte da det skjedde <3 Tusen takk for gode ord!! <3
Helene Ragnhild says
Irene: Tusen tusen takk <3
Helene Ragnhild says
Gloria: Ja, blir veldig fort fanget i den boblen! Tusen takk for gode ord <3
Helene Ragnhild says
Line: Tusen takk Line <3 det betyr så mye for meg! Selv om det var veldig tøft å dele så mye da det stod på, er jeg glad det ligger på nettet nå! Masse, masse, masse lykke til! Heier på dere <3
Helene Ragnhild says
A: Jeg kjenner meg så godt igjen i det å ikke tørre å håpe, for da blir kanskje skuffelsen større. Det jeg har innsett på veien (livets vei vil jeg si) er at du blir like skuffet og at det ikke går an å holde igjen. Så ta frem luen og la den minne deg på den lille sjelen som skal komme til dere en dag! Og ta metylert folat, det anbefaler jeg alle som har mistet før. Denne er billig og bra! https://no.iherb.com/pr/Jarrow-Formulas-Methyl-Folate-400-mcg-60-Capsules/42778?rcode=NOX480 (dette er ferdig omdannet folat i motsetning til folsyre) Ønsker dere masse lykke til <3
Helene Ragnhild says
Anonym: Hei anonym, tusen takk <3 jeg kan dessverre ikke gi deg et slikt råd, men det jeg kan si er at flere og flere leger anbefaler annen prevensjon enn p-piller nå ;) stor klem <3
Helene Ragnhild says
Stine: Tusen takk Stine <3
Helene Ragnhild says
Marita: <3 <3 <3
Helene Ragnhild says
Theap: Så koselig at du vil være en støtte for de rundt deg som opplever dette, det skjønner jeg så godt at kan være vanskelig! Ærlighet er mitt beste tips! Og liker holdningen din at du likte solskinnshistorier, for det er nemlig ikke alle som er der! Mange graver seg heller ned dessverre! Håper du er helt frisk og rask nå <3
Helene Ragnhild says
Anette: Masse lykke til! Håper dere kommer i gang med behandling fort, kan ta noen måneder i hvert fall, men i lengden er det ikke så lenge! Der og da føltes typ en måned som uendelig lenge! Klem <3
Helene Ragnhild says
Elise: Jeg lover å fortsette å dele, det får jeg nemlig så mye igjen for selv også! Mammapolitiet får ta seg en bolle om de skal blande seg, hehe <3
Helene Ragnhild says
Lisa: Haha, ja, hormoner er det nok av her hjemme kan du si! Men nå er det ikke lenge igjen! Tusen takk, kommer ikke til å gå opp for meg før hun i hvert fall er her og jeg får henne på brystet <3
Helene Ragnhild says
Ragnhild: Tusen takk Ragnhild! Så godt å høre at det gikk for dere også <3 jeg hadde ikke overlevd om jeg ikke hadde snakket om dette, men det var meg da ;) <3
Helene Ragnhild says
Ingrid Minde: Det er mange som dessverre føler skam rundt det, men det håper jeg at jeg kan være med å endre! Det er ingen skam i det å ikke bli gravid fort eller selv! Tusen takk, vi gleder oss helt enormt!! <3
Helene Ragnhild says
Marte: Når det ikke går så føler jeg at det værste er å hele tiden ikke vite når det skal klaffe! Det å gå og lure hele tiden, uff, det er rett og slett smertefullt!!
Så gøy at vi har fulgt hverandre på et vis! Og jeg kjenner meg så igjen, helt ærlig vil det nok ikke gå opp for oss med det samme, ikke en gang når de er her! Jeg blir så glad for å høre at jeg har fått være en liten del av din reise, og det er ekstra koselig å høre at det har vært positivt! <3
Helene Ragnhild says
Celine Andrea Simonsen: Tusen takk <3 <3 <3
D says
Takk for fint svar på kommentaren min :) Kan jeg få sende deg en mail?
Helene Ragnhild says
D: helene.ragnhild@gmail.com :)
Nora says
Jeg brukte p-piller I 16 år uten pause, sluttet 1. juni 2016 og ble gravid i oktober 2016. Resultater ble tvillingjenter 😊 når sluttet du på p-piller? Hvor mange år tok det Før du ble gravid? Gleder meg til å se babyen din 😍
Helene Ragnhild says
Nora: Husker ikke nøyaktig hvor lang tid det tok ;) tar såklart ikke lang tid for alle!
Ida says
Nydelig og ærlig innlegg, Helene :)
Nå er du snart i mål og det er utrolig hyggelig!
Katinka. says
Så fint dette innlegget var:) gir meg fortsatt håp om at det skal lykkes snart her også,etter operasjonen så håper jeg det øker sjansen 🤞🏻🤞🏻 Takk for at du deler 💖
Helene Ragnhild says
Katinka.: Krysser fingrene og heier på deg <3
Helene Ragnhild says
Ida: Tusen takk Ida <3
Henriette says
Tusen takk for at du deler<3 Føler jeg er i samme situasjon som du var i, og kjenner igjen frustrasjon og tankene! Det er veldig oppløftende å se at det gikk tilslutt, og det gir meg et håp om at det skal fungere for oss også.
Helene Ragnhild says
Henriette: Så koselig at innlegget gå deg noe <3 da jeg ble gravid fikk jeg masse mailer fra andre som også hadde blitt det, så det er masse håp!! <3 heier på deg! <3
Marlen says
Kjenner at tårene presser godt her. Vi fikk en nydelig jente i mars 2015 etter to år uten prevensjon, gikk da ikke inn for å bli gravid men tenkte at det ikke gjorde noe om det ble slik.. vi bille gjerne ha to tette, så bi droppet prevensjonen etter ar vi fikk førstemann.. det skulle vise seg å bli starten på en lang prosess, set er nemlig ikke veldig lett å bli hørt og forstått når du Jar et barn fra før… fikk for ro uker siden endelig konstanter pcos, det tok altså 2 år og 9 måneder før legen forstod ar der ikke var stress som forårsaket manglende menstrasjon.. nå håper jeg bare at det ikke tar for lang tid før lille sitter.. føler veldig med deg og se så glad på dine vegner! Du er så sterk som tørr å sette oed på det, for meg er dette mer min egen lille sorg.. orker ikke å måtte sele med andre enn min kjære hver gang testen er negativ.. ble rotete dette, men noen ganger er det veldig godt å bare rømme hodet :) lykke til med fødsel og tiden fremover, den er helt magisk <3
Madelén Skare Olsen says
Jeg gleder meg med deg <3 Du er en nydelig jente! Jeg har ikke prøvd å bli gravid, men har på mange måter kjent på en lignende håpløshet da jeg slet med anoreksi i ni år. Det var ikke før jeg ble frisk i høst at den slapp taket, og det å få studere jus når man vet hvor ille ting har vært, er for meg et privilegium. Akkurat som lille i din mage er et privilegium. Ja, vi er heldige, men også forbanna sterke! <3
Helene Ragnhild says
Madelén Skare Olsen: Jeg skjønner hva du mener, det er så frustrerende når du ikke får levd det livet du ønsker. Kjenner igjen fra da jeg hadde ME også. Tusen takk fine du <3
Guro says
Veldig fint og beskrivende innlegg angående problemer med graviditet, selve prøvingen med fertilitetsklinikk med og uten prøverør. Har selv endometriose, og blir nok å slite med å bli gravid, ser jeg personlig for meg. Mistet store deler av den ene eggstokken, og hatt mye sammenvoksninger, cyster, follikkler, endometriose i buken og tarmen. Får litt mer tro på at dette faktisk kan fungere, og litt mer stødig i veien videre når jeg leser opplevelsen din.
Utrolig viktig tema det med kvinnehelse, graviditet og barn – og trenger mer oppmerksomhet mtp forskning på kvinnehelse. Fortsett å skrive rundt temaene, jeg støtter deg fullt ut. De som er imot at du skriver om temaene eller reagerer på det du skriver får bare reagere, det er tema som fortjener mer oppmerksomhet i samfunnet.
Cathrine says
Skal igjennom denne behandlingen selv, og min første time er tirsdag om en uke. Leste innlegget ditt her og det var såå rørende 😊 ❤