Ammeslutt

Hei fineste du <3 Jeg fikk endel spørsmål etter at jeg delte at vi nå avvenner ammingen, derfor tenkte jeg at jeg kunne dele et innlegg om det.

Jeg har virkelig elsket å amme og det har vært en så fin ting jeg og Lykke har delt. Jeg har alltid vært så redd for at jeg ikke skulle få dette til, og jeg er dypt takknemlig for at det har gått. Jeg kan bare se for meg hvor sårt det er når ammingen ikke fungerer og det eneste du vil er å gi barnet ditt morsmelk. Jeg ønsker ikke å tråkke på noens følelser, kun dele min opplevelse og tanker om det å nå slutte.

Jeg er ingen forkjemper for at alle må amme, men for at alle mammaer skal få hjelp dersom de ønsker å få det til og opplever utfordringer. Ikke minst for at de skal få lov til å amme så lenge de selv vil.

Ammingen har vært så magisk for oss, reddet meg fra mange stunder der hun trengte trøst, ro eller en liten matbit. Puppen er jo alltid med, så får man det til er det virkelig genialt. Det har hjulpet oss å roe henne på kvelden og hun har virkelig elsket puppen til mamma. De siste månedene sier hun det til og med, elsker puppen din mamma <3

Jeg skal ikke komme og si at det at vi har ammet er årsaken, men vi kan telle sykefravær fra barnehagen på en hånd og hun har hatt lite plager med magen så lenge vi har holdt henne og meg helt unna melk.

Da Lykke ble født gikk det ikke helt som planlagt, og jeg fikk også en dobbel infeksjon etterpå. Hun fikk masse antibiotika etter fødsel via min melk og jeg tror at dette kan ha påvirket tarmen hennes. Vi klippet tungebåndet hennes da hun var 5 uker og da hun var 5-6 uker sluttet jeg helt med melk og soya (absolutt alt, også spor) Da fikk raskt en «helt ny» baby. Før dette gråt hun nesten 24/7 og det var ekstremt tøft. Mest av alt fordi jeg skjulte det fra de nærmeste, jeg ville ikke dele at det jeg hadde ønsket meg mer enn noe annet nå ikke var slik jeg hadde sett for meg.

Det er så sårbart å bli mamma, så mange forventninger, mest fra oss selv, men også fra andre. Jeg har alltid satt et stort press på meg selv, og i mammarollen har jeg måttet øve på å stå for mine valg. Selv nå som hun straks er 2,5 år synes jeg det er sårt å slutte fordi det er mest mitt valg. Lykke har aldri vært enkel å legge og det første året var det kun jeg som kunne legge henne. Hun sov sin første hele natt da hun var over 2 og da var det hos farmor.

Da vi avvente nattammingen da hun var rundt to fikk jeg endelig sove mer enn 3 timer i strekk og følte meg som et nytt menneske, men vi var fortsatt oppe i 5-8 amminger i døgnet (!!). Jonna måtte ta henne mye på natten, hun aksepterte liksom aldri helt at det ikke var pupp på natten. Da barnehagen stengte var vi nede i 2-3, men så steg det fort igjen.

Da jeg følte meg klar så begynte vi å snakke med henne om at puppen snart var tom. På natten måtte puppen sove. Det var tøft først men gikk faktisk mye lettere enn jeg hadde trodd! Da vi først var nede i 2 amminger om dagen kuttet vi den på morgenen, og vips virket det som om hun ikke var interessert lenger og sier at puppen er tom. Det var faktisk skikkelig sårt, noe jeg synes var rart, men følelser er følelser. Det er jo egentlig en fin ting at det gikk så bra, og jeg tror aldri jeg ville blitt helt klar.

Når vi ammer før sengetid nå kommer det ingen utdrivning og hun blir fort lei. Virker som om kroppen min var klar for å slutte også. Jeg kan bli skikkelig trist når jeg tenker på det, men så har jeg blitt ekstremt følsom etter at jeg fikk Lykke, særlig når det gjelder alt med henne. Får liksom tårer i øynene typ 4 ganger om dagen!

Mest av alt føles det så rart at hun nå ikke er den lille babyen min mer, men begynner å bli så stor og selvstendig. Heldigvis er hun fortsatt liten og vi har så mye annet fint som vi deler <3