Da vi endelig fikk vår Lykke etter prøverør tok det ikke lang tid før det ble snakk om nummer to. Små hint fra alle om at det nesten bare var å sette i gang igjen.
Jeg ser for meg et barn til, jeg har alltid ønsket meg flere, men jeg skal være ærlig og si at tanken på enebarn streifet meg flere ganger etter fødselen. Jeg var redd, og jeg er fortsatt redd.
Redd for om jeg skal klare å jobbe under neste graviditet, for hvordan en ny fødsel vil bli etter den tøffe tiden sist. Redd for om neste baby også får allergi, kanskje mot noe annet enn melk så jeg ikke kan forhindre det. Jeg har nemlig allerede bestemt meg for å unngå melk ved neste amming, i tilfelle. Kanskje vil neste baby også skrike utrøstelig hele dagen, kanskje blir det et nytt år der jeg ikke har et sekund for meg selv.
Jeg elsker å være mamma, det har vært min drøm hele livet. Jeg drømte om en liten skatt som ville sitte limt inntil meg, kaste seg om halsen min og kalle meg mamma, og det var akkurat det jeg fikk.
Jeg vil at Lykke skal få et søsken, men jeg skulle ønske jeg fikk puste før det ble trådd over hode på meg. En slags forventning om å lage flere barnebarn, eller å skape en familie som ser riktig ut. Jeg har nok tanker om dette i eget hode allerede.
Jeg hører stadig at tette barn er enklere. Da kan du gjøre det samme på ferie, de har likere behov, du får etterhvert to selvstendige barn i stedet for en baby og en som er større. De blir så gode venner hvis de er tette sies det!
Min erfaring er motsatt. Søsteren min er 2,5 år eldre enn meg. Vi kranglet så mye at mamma vurderte å ta oss med til psykolog (på den tiden var det ikke så vanlig) og vi ville totalt ulike ting, også på ferie.
Jeg vil heller ikke bare bli ferdig med babytiden. Jeg vet at det kan være en fantastisk tid, unik, selv om den kan være så uendelig tøff.
Også er det spørsmålet om jeg kan bli gravid igjen? Må vi ta prøverør igjen? Hvor lang tid vil det ta? Dette er spørsmål som vi ikke får svar på, før vi sitter i situasjonen.
Alt det fine med babytiden <3 trilleturer, lekematte på gulvet, bittesmå klær og lukten av baby. Klart jeg gleder meg og håper at vi får oppleve det igjen <3
På en side vil jeg dra ut spiralen og la det stå til, på den andre vil jeg vente så lenge som mulig, spare det. Blir jeg noen gang klar?
Hva er din erfaring? Når fikk du eventuelt barn nummer to?
Tusen takk for et ærlig og godt skrevet innlegg! Sikker på at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg er gift med verdens beste mann, har en ME diagnose (jobber 50 % som sykepleier) Vi hadde prøverør på på begge jentene våre uten at de fant noe «galt» med oss. Jeg var litt sjokket over hvor mange som spørte om når vi tenkte å «lage» nr 2. Jeg fikk fødselsangst etter nr 1 og hadde mange tanker om at tørr jeg dette igjen? Jeg gikk til samtaler hos en jordmor under graviditet nr 2 pga fødselsangst. Det er 2 år og 8 mnd aldersforskjell på mine jenter og de krangler så busta fyker. Jeg tror ikke det er noen fasit på hva som er best, lurest osv ift aldersforskjell. Tror det er mange ulike erfaringer ute og går. Prøv å lukke ørene til hva de rundt deg mener og tenker. Bruk tid til å tenke og følg det du og din kjære opplever som rett. Tusen takk for flott blogg og mye god inspirasjon!
Spørsmål om nr 2 kom ila første uka etter fødsel, ganske håpløs og ubetenksomt av de som får seg til å spørre. Mye folk plutselig skal legge seg opp i. Får vår del kan vi ikke få flere barn, medisinske grunner, da er sånne kommentarer ganske så belastende.
Er så enig med deg, det er ingen fasit <3 så koselig at du roser mannen din <3
Fordeler og ulemper med både stor og liten aldersforskjell og en vet aldri hvilke barn en får og hvordan de fungerer sammen? Har 4 barn, litt mindre enn 2 år mellom de to første. Det var veldig tøft til nr. 2 var rundt 3 siden han var mye syk. Da kom vi ovenpå og fikk nr.3 4 år etter nr2. Det var en god babytid med lite stress. De to eldste var 6 og 4 og forstod at ting måtte gjøres litt på babyens primisser og de var flinke til å underholde og se litt til den lille. Litt over to år etter nr3. kom nr. 4 som nå er snart 2 mnd. Det har gått mye bedre enn de to første som var tette. Har mer erfaring og denne babyen er roligere og virker ikke til å ha samme øre/reflux problematikk. Nr3. blir forsatt underholdt/passet på en del av de to eldste, men de er på ganske forskjellig nivå så nå i ferien har vi måttet dele oss en del for at de eldste skal få oppleve noe for sitt nivå og det vil nok være slik en god del år fremover før det jevner seg ut. Lurt å tenke over hva man selv er klar for og ikke la seg påvirke av andres ønsker og meninger, en vet bare selv helt hvordan hverdagen er. Leste en bok av en barnepsykolog som mente at jenter trengte 3 år og gutter 4 år før de fikk søsken optimalt sett mtp tilknytning, modenhet og trygghet så det er i hvertfall ikke noe hast med å «lage» søsken?
Enig <3 ingen hast! 4 barn ja, da har du nok å gjøre supermamma!
Fint innlegg.
Jeg er i akkuratt samme tankegang som deg. Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning med min sønn på snart 2 år. Og jeg er redd for om det går bra neste gang.
Man er heldig om man har fått ett velskapt barn.
Nå har jeg hatt mye plager i ettertid, og har fått chrons. Mangel på energi og slapphet preger dagene, og da føles det urettferdig å skulle tenke på ett barn til, ift den gutten jeg har.
Man må sette pris på det man har, og være flink til å besøke andre med jevnaldrende barn.
De får mye tid av oss foreldre
nå, det føles også godt å kunne gi.
Det er ditt valg <3
Jeg har 3,5 år mellom første -og andremann. Og 4,5 mellom andre og tredje. Synes det har vært utrolig deilig å kun ha ett bleiebarn av gangen og i tillegg er de såpass store at de forstår litt. Veldig fornøyd med det! Aldri noe sjalusi på noen og se alle har et godt forhold<3
<3 <3
Hadde nr 2 på vei, hun vi har er straks 3. Hun var så klar for søsken, hun kilte på magen for å tulle med baby, klemte magen og gledet seg til å leke. Fin alderforskjell synes vi da 3 åringen kan forstå ordet jeg hjelper deg når jeg er ferdig med denne ringen, eller hun kan være med på gjøremål. Baby i magen ble mistet og sorgen er enorm akkurat nå. Men vi fortsetter å prøve..:)
Uff, så trist å høre CI :( <3 kan ikke se for meg hvor vondt det må ha vært for dere <3
Dette kjenner jeg meg så igjen ved.. Min første skatt kom til verden etter en utrolig lang og fæl fødsel.. Allergi mot melk gav henne kolikk, og barseltiden + mnd etter var tøffe! Fikk den andre lille skatten vår, 4 år senere! En kort, superfødsel, og siden jeg denne gangen har holdt meg borte fra melk allerede ved ammestart så har vi såvidt hørt babyen gråte! Barseltiden og de første mnd er alltid litt tunge, men denne gangen har det vært lett i forhold til første gang! Ville bare oppmuntre deg til at det kan være helt annerledes fra en baby og til neste! Jeg var skremt av både fødsel og barseltid, men denne gangen har jeg fått kjenne på hva vil det si å kose seg med babyen! Lykke til! ❤️
Krysser virkelig fingrene for at det blir bedre neste gang <3 er så godt å høre at det går!
Jeg ventet i 4 år før jeg var klar for nummer to. Jeg skulle ønske jeg hadde fått de tettere. Da hadde jeg sluppet å gått igjennom alt på ny, etter at hun første var blitt så selvstendig og vi begynte å få ett «liv» igjen, men jeg angrer ikke. Jeg vet at jeg ikke var mentalt klar. Belønningen var at nå med nr to så fikk jeg en MYE bedre barseltid. Nesten ingen bekymringer og alt har gått strålende. Til tross for at dette barnet var mye «vanskeligere» så har alt vært mye lettere ??❤️
Jeg liker å høre at du kan få det lettere selv om babyen var «vanskeligere», det lover jo veldig godt! <3
Vårt første barn var prøverør og vi trodde aldri han fikk noen søsken og hadde en stressende periode etter at han ble født. Han ble innlagt sykehuset når han var 7 uker og ble skrevet ut når han var 4,5 mnd og han fikk en kronisk sykdom og det var mye oppfølging i ettertid og forsatt oppfølging og siden han har en del tilleggsdiagonser og får ekstra bistand og hjelp i barnehagen. Han ble storebror av 3,5 år og det var helt uventet. Minstejenta vår kom en overraskelse og de har det bra sammen og de passer på hverandre og hjelper hverandre. Ta tiden til hjelp og dere må selv bestemme når dere ønsker å få barn nr 2. Mange maste på også og vi orket ikke å stresse med det
Det hørtes veldig tøft ut, så bra det ble bedre gang nummer to <3 sårt å ha syke barn, håper du gir deg selv masse cred <3
Jeg hadde en grusom fødsel med nr. 1. Han satt fast og jeg ble klipt. Han begynte allerede å hyle utrøstelig på barsel 1/2 dag gammel. Han hylte døgnet rundt, helt til vi fant ut når han var 5 mnd at han hadde melkeallergi. Før det var det «bare» kolikk fikk vi beskjed om. Etter dette vågde jeg ikke få nr 2. Årene gikk. Jeg var som deg redd og sliten. Plutselig ble jeg gravid, da var nr 1 4,5 år. Fødselen ble dessverre denne gang også grusom. Men babytiden har vært en drøm. Jeg har storkosa meg selv om nr 2 også har melkeallergi, kutta melk når hun var 3 uker når jeg merka at hun hylte og gulpa og hadde grønne bleier. Når er hun snart 9 mnd og jeg skal begynne i jobb. Jeg vil ikke, så mye har jeg kosa meg denne gang. En har en helt annen ro med nr 2. Og at nr 1 er 5 år har vært digg fordi det går an å forklare han ting. Han er stolt og elsker lillesøster, det er fint å se :)
Du er tøff, tror vi blir det av å ha en baby med melkeallergi og ha tøffe fødsler! <3 så godt det ble bedre andre gangen, håper på det samme selv <3
Åh! Som jeg kjenner meg igjen, dette maset om barn 2 rett etter man fått første.. for oss ble vi gravide med vårt første barn på egenhånd, så da vi skulle sette igang og få tre år mellom barna (som vi absolutt ville?) og det ikke tok seg kan du forstå panikken. Etter prøverør med barn 2 og med 4 1/2 år mellom barna hadde jeg aldri byttet! Jeg kunne nye hele babytiden med barn 2, med en datter som ville hjelpe til å passe på babyen. Og nå som han er to år og hun 6 år, har de et kjempe godt forhold. De leker iblant, men krangler aldri, bare kos mellom dem ❤️ Sikkert SIDEN det er så stor aldersforskjell så de ikke konkurrere mot hverandre. Men den største fordelen av dem alle er at man rekker å få tilbake kjærestetiden og bli litt nyforelsket igjen før man begynner om «på nytt» med barn to ☺️? uansett, ikke stress, det blir bra uansett hvis/når en liten baby joiner familien deres ❤️
SÅ koselig <3 høres ut som en drøm <3 <3 <3
Kjære deg <3 Så fint skrevet! Prøv å ikke ta innover deg andres velmendenende råd og forventninger og spørsmål. Bruk heller tid på å kjenne etter hva som føles riktig for deg/dere. Det er nok ganske naturlig å kjenne på redsel og frykt. Men så er jo livet sånn at man aldri kan vite på forhånd hvordan ting blir. Det som er rett for deg er rett for deg. Du skal ikke måtte forsvare eller forklare for andre. Så lenge du vet hvorfor du gjør det du gjør for din egen del er det det viktigste ? Kos deg der hvor du er akkurat nå. Ingenting trenger å tas stilling til akkurat nå eller bestemmes nå. <3
Vi fikk barn nummer to i juni og da var storesøster 4 år og 9 mnd. Vi synes det er perfekt aldersforskjell. Storesøster er selvstendig og skjønner mye. Det ble selvfølgelig litt sjalusi i starten, men det er helt naturlig og det stabiliserte seg ganske fort.
Storesøster synes det er stor stas å tørke gulp av lillebror, hente bleier, snakke til han osv. Her om dagen sa hun «Jeg er så glad i lillebror at jeg klarer nesten ikke å gå fra han».
Jeg ser for meg det hadde vært slitsomt med to tette for da hadde jeg hatt to babyer. Dessuten føles det herlig å begynne på nytt. Jeg elsker baby og småbarnsperioden ?
Ja, noe blir det nok uansett <3 høres du som dere gjør en kjempe jobb! <3
Takk <3 dette trengte jeg <3
Takk for et ærlig innlegg! Jeg tror som deg, at mange har de samme tankene. Inkludert meg selv. Jeg hadde en flott graviditet med nr 1, en kjempe tøff fødsel og barseltid. Et barn med allergi for egg og melk, som vi ikke fikk på hjelp til å «takle» før han var 1 år. Stamt tungebånd og refluks. Det var et sant he***te. Fine stunder og, naturligvis – men det var tøft. Da jeg noe «ufrivillig» og raskere enn antatt ble gravid med nr 2 (nr 1 var da 13 mnd) var jeg redd for en ny opplevelse som sist. Og fortsatt var det tøft med lite søvn. Jeg jobbet mye med meg selv mentalt. Visualiserte og planla hva vi skulle gjøre om det hele skulle gjenta seg. Tenkte denne gangen var vi i det minste «forberedt» på alt kaoset. Graviditeten var mer slitsom enn 1 gang, absolutt. Men fødselen startet på termin, og det gikk kun 7 timer fra jeg ante at noe var «på gang» og han var ute. Barseltiden gar stort sett gått smertefritt (slitsomt er det jo uansett). Babyen sover, er fornøyd og ammingen får kjempe bra. tilsynelatende ingen allergier. Nå tenker jeg: all den bekymringen og frykten jeg gikk med. Egentlig bortkastet. Jeg kunne jo ikke velge hvilke baby jeg skulle få. Jeg kunne jo ikke byttet den inn uansett, til en annen. Med det vil jeg bare si til deg: prøv å ikke bekymre deg – prøv. Kanskje blir det ikke like «ille». Kanskje blir det værre, men du kan ikke gjøre noe med det uansett <3
Jeg elsker dine råd, jeg kunne ikke sagt det bedre selv <3 håper virkelig at det blir slik for oss også <3
Her er det 22 mnd mellom jentene. Skal innrømme at det har vært tøft. Skulle ønske jeg ventet lengre. Eldste var 14 mnd når jeg ble gravid igken, og hun hadde absolutt ingen forståelse for hva som skulle skje, hvorfor jeg var sliten og trengte hvile – det gjorde det ekstra slitsomt både psykisk og fysisk for meg (hadde ingen spesielle komplikasjoner, kun ekstra sliten). Helt frem til fødsel med nr 2 var jeg usikker på hvor mye eldste i det hele tatt forstod av hva som skulle skje. Skulle jeg gjort det om igjen ville jeg ventet til eldste var minst 2 år, for da kunne hun vært mer aktivt delaktig i graviditeten, vært med å glede seg og forberede seg med oss – fordi hun ville forstått mer. ?
Jeg har så lyst på to jenter selv <3 skjønner det er slitsomt, og kjenner meg så igjen i tankegangen din om at den eldste ikke forstår stort. Klem <3
5,5 år mellom våre to.
Vi tenkte at det ville være fint.
Mye tid med førstemann alene, og vips så var årene gått.
Lillesøster kom i januar, og fytti grisen så slitsomt det er med to som har såpass med mellomrom. Nå kan ikke jeg sammenligne med noe annet. Men 2 stk med så forskjellige behov, våkennetter igjen og amming døgnet rundt. Fryktelig slitsomt ?♀️
Hadde jeg gjort det igjen, ville jeg valgt en god del tettere ?
Takk for at du er så ærlig <3 det viser bare at det virkelig ikke er noen fasit!
Skjønner deg godt, er i samme situasjon med unntak av at vi fikk vår svært etterlengtede nå i våres. Da etter noen runder med ivf. Ble spurt allerede på barselhotellet når vi skulle prøve på nr 2. Superhøy på hormoner svarte jeg da at vi kunne like gjerne sette igang med en gang. Det morsomme med det svaret (som kom helt ute av det blå – hallo ammetåke og barseltid liksom), var at personen som spurte ble helt perpleks og begynte å si at det var da veldig tidlig og vi måtte jo nyte tiden vår med første (selvsagt, tenkte jo jeg). Så har vi blitt spurt i tur og orden om når vi skulle «lage» nr 2, vi har vært veldig åpne om ivf-prosessen også. Pga reaksjonen første gang har jeg svart det samme hver gang, at vi går i gang så fort vi får klarsignal. Og folk blir like rare hver gang, og spør om ikke det er litt tidlig. Så ler jeg og sier jo, det er jo det, men hvorfor spør du da? De blir svar skyldig da. Og tenker seg kanskje om en annen gang får jeg håpe. På mange måter kunne jeg ønske to tette, men for hver dag som går har jeg blitt mer og mer opptatt av å få god tid med babyen vi har og gi lille all oppmerksomhet, så kommer forhåpentligvis et søsken om et par års tid.
Hahaha, så herlig måte å takle det på <3
Kjenner meg sånn igjen! Har fått en etterlengtet gutt med ivf, men veldig usikker om jeg klarer en runde til senere. Er veldig glad jeg har fått han, så kan hende han blir enebarn. Du må bare finne ut hva som er rett for deg tenker jag:)
Takk <3 heier på deg <3
Kjenner meg igjen i det du skriver jeg også. Ivf, med påfølgende hyperemesis og premature rier som tilslutt førte til prematur fødsel i slutten av 2017. Jeg har også drømt om familie siden jeg var liten. Nå har vi egentlig lande på å begynne med ivf igjen i august. Føler meg ikke helt klar. Krisemaksimerer, og tenker at jeg skal få samme opplevelse med nr 2. Men grunnene for å begynne for oss, er at det er viktigere for oss å få barn nr 2 enn å vente til vi er helt «klare», for det tror jeg ikke vi blir. Jeg tok det veldig tungt når det ikke gikk naturlig når vi begynte å prøve første gangen, og det fikk meg til å reflektere over hva jeg ønsker videre i livet. Hvem vet, kanskje svangerskap nr to blir mye bedre? Om det blir like ille kan en jo ikke gjøre så mye fra eller til. Tenkte problem er ofte verre enn faktiske er min erfaring.
Når det er sagt tror jeg absolutt ikke det er noen fasit jeg heller altså! Alle familier er ulike, og dere vet best hva som er lurest for dere. ?
Krysser i hvert fall fingrene for at det blir mye mye bedre denne gangen <3 og helt enig med deg, tanken er ofte verst! Lykke til <3
Her fikk vi barn nr. 2 da første var 5 år. Helt perfekt. 5 åringen kan i en viss grad hjelpe til og får delta, og forstår mye. Det har vert utrolig fint. Vi var også lenge usikre på nr. 2 fordi nr 1 var såpass utfordrende mtp uro og gråt. Fødsel ble planlagt keisersnitt pga komplisert leie. Og svangerskap nr 2 var fylt i engstelse og frykt, men likevel så verdt det! Vi fikk spml ellerede da 1 var 2 uker om når neste kommer. GALSKAP! Lytt til hva deres hjerter sier, plutselig en dag vet du når det evt. er riktig med ett til. Vi stresset også med aldersforskjellen da barn nr 2 drøyer ut i mange aborter, men er i dag ekstremt takknemlig for at det ble som det gjorde. Nå har vi overskudd til begge to, og kan nyte babyen alle tre ?
Så fint at du føler at alt løste seg til slutt og ble bra <3 jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg var 5 da jeg fikk lillesøster og mye mindre sjalusi mellom oss enn med storesøster.
Har fått de samme kommentarene, men heldigvis ikke fra så mange. Mitt personlige ønske var å få to tette. Men ting blir ikke som en planlegger. Det jeg til slutt fant ut var at det viktigste er at samboer og jeg er glad i hverandre, støtter hverandre, gjør det som gjør oss lykkelige, så får en baby komme når kroppene våre er klare (vi prøver fortsatt og lille Ole er snart to år – vi har ikke prøvd kjempelenge, altså, men det blir fort sårt). Så får vi heller le litt av dem som maser på oss og tenke at det er vi som bestemmer, ikke dem ? Takk for alt du deler ❤️ Det er fint å lese at andre også tenker som meg og så er jeg kjempetakknemlig for alle gode tips du deler. ❤️
Smart tips å bare le av dem sammen <3 masse lykke til i prosessen <3
Ser jo denne kommentaren absolutt ikke passer under dette innlegget. Og jeg selv får spørsmål om når nummer 2 kommer..
Men jeg lurer litt på vognen du hadde. Har så lyst til å kjøpe meg en slik, blir faktisk ganske inspirert av din ? Er den god å kjøre, grei på vinteren?
Jeg er så fornøyd! Kunne ikke bedt om en bedre vogn! Det eneste jeg ikke er fornøyd med er at trekket blir veldig solbleket :(
Kan du lage et innlegg der du viser/forteller hvordan du organiserer alt til barnehagestart?
Vi har egentlig ikke kjøpt inn så mye, kun gått gjennom alle klærne hennes og tatt bort det som er for lite. Akkurat begynt med 80 så her varer klærne lenge! Barnehagen sier de bare sier ifra etterhvert også følger jeg litt på med hva venninner kjøper, hehe. La ut på facebook i dag og matbokser til hele familien :D
Vår jente blir snart 4 år. Det tok lang tid før jeg kjente at jeg begynte å bli klar for barn nr.2. Etter fødselen tenkte jeg veldig lenge at dette skal jeg aldri gjøre igjen.
Nå som jenta vår begynner å bli «stor» har ønske om en ny baby sakte begynt å melde seg. Jenta vår klarer seg mye selv nå, leker mye på egenhånd og kan aktiviserer seg selv på en god måte. Hun er veldig opptatt av babyer og alle som har baby i magen. Jeg ser for meg at hun kan «hjelpe» til med en del nå, og også ha stor glede av det. Derfor håper jeg så inderlig at vi kan fortelle henne at mamma har en liten baby i magen om noen uker, siden vi er så heldig å ha blitt gravide i sommer. Jeg har aldri hatt lyst på to tette, så nå blir det forhåpentligvis slik jeg alltid har snakket om. Har full forståelse for at det er mange fordeler med liten aldersforskjell mellom søsken, men det har aldri vært noe alternativ for oss. Nå har vi hatt god tid til å gi storesøster masse oppmerksomhet og kjærlighet. Hun vil ha mer forståelse for at babyen vil kreve mamma mye, så jeg håper at dette vil bli bra.
Å, krysser fingrene for at alt går som det skal <3
Jeg har 2,5år mellom mine og det synes jeg er supert :-) Jeg ønsket meg veldig to jenter, da jeg har en eldre søster selv, som jeg hadde masse glede av i barndommen! Jeg fikk sjokk et lite øyeblikk da det viste seg at nummer to var en gutt! Til min STORE glede viser det seg at de er bestevenner!! Den eldste er 12år nå og de henger fortsatt sammen som erteris :-) De krangler også altså:-) Poenget er at deres personligheter går så godt sammen og de utfyller hverandre godt, uavhengig av kjønn – til min store glede :-)
Så basert på den ene erfaringen jeg har så fungerte denne aldersforskjellen veldig godt for oss! Jeg hadde så sterk fødselsangst med nummer 2 at jeg fikk innvilget keisersnitt, noe jeg skammer meg for, men som føltes som den eneste løsningen for meg.. Lykke til med din beslutning<3 For meg kom ønsket om nummer 2 kastet over meg som en veldig trang egentlig, slik det hadde vært når jeg ønsket meg barn første gangen:-) Siden det har jeg ikke hatt den trangen flere ganger, så da er denne shappa stengt:-):-) Kanskje det er en ide for deg å vente til trangen melder seg igjen? ikke vet jeg! Klem til deg<3
Liker at du fulgte kroppen, og som du sier tror jeg også jeg vil kjenne når det er riktig <3 livet er så fint <3 takk for at du delte!
Så fint med et innlegg om dette som jeg også grubler mye på om dagen. Hos oss var det plutselig ikke et valg vi trengte å tenke på lenger. Jeg har ei lillesøster i magen, som kommer ut når storesøster er 20 mnd. Storesøster kom etter flere år og runder med IVF, så vi hadde ikke sett for oss at dette skulle skje.
Jeg ser for meg at 3-4 års aldersforskjell er fint. Med et storesøsken som forstår litt mer av hva som skjer og tid til å komme seg etter forrige svangerskap, fødsel og barseltid. Men så finnes det ingen fasit.
Første svangerskap var tøft, jeg var en del på sykehus, og ellers lå jeg i sofaen med spyposene mine. Og jeg var så redd for å få det slik igjen, at det skulle gå utover hun vi har. Heldigvis slapp jeg billigere unna denne gangen.
Å ha nr. to i magen er en blanding av skummelt og helt fantastisk, syns jeg. Men ett rett tidspunkt finnes ikke. Veldig ofte tror jeg nok akkurat det tidspunktet det blir, blir det rette uansett, med alle sine fordeler og ulemper. Det var jo akkurat da man kunne få det barnet man fikk <3
Og å ha og være enebarn er det også mye fint med.
Er så enig med deg, og stort grattis <3 er jo noe med at vi får akkurat det barnet vi skal ha <3 lykke til søte deg <3
Vi hadde en veldig tøff barseltid med førstemann, med masse skriking og mistrivsel, kort tungebånd, ammeproblemer og allergier. Derfor grudde jeg meg faktisk litt til barseltid da jeg gikk gravid med lillebror. Han kom 20 mnd etter førstemann, og barseltiden ble så bra! Han er en kjempefornøyd, tilfreds unge, og det har vært mye mer avslappende å ha to barn nå enn den første tida med bare én! Helt fantastisk <3 Ingen fasit på avstand mellom barna. Tror det er både fordeler og ulemper med alle aldersforskjeller :)
Det er så godt å høre at det går!! <3 halleluja liksom :D krysser fingrene for at neste baby sover masse <33
Tror ikke det blir særlig godt for å være ærlig <3
Hei? Skjønner at det kan være vanskelig å vite hva man burde gjøre. Det er aldri lett, men det blir nok rett uansett hva dere bestemmer dere for. Jeg har 2 jenter, 8 år imellom dem faktisk. Ei på 10 år, og ei på 2 år. Det beste med det er at det er aaaaldri krangling, og storesøsteren er så veldig flink til å passe på, og ikke minst leke med henne fordi hun er så gla i lillesøsteren sin. Andre ting er at det har aldri vært sjalusi, fordi størstejenta skjønner mye mer, og at vi må ta oss av lillesøstera pga at hun har andre behov seff. Det er også veeeeldig godt å ha fått gitt hele oppmerksomheten til størstejenta i mange år først. For når man får flere tette så må man dele oppmerksomheten så mye mer på begge på et vis, og føler kanskje ikke at man får gitt nok til begge på et vis. Dette slipper du om det er en del år imellom dem. Eneste ulempen jeg kan merke er at dem har forskjellige behov, men da må man bare dele seg litt opp innimellom slik at begge får dekt behovene sine? Dette er min erfaring da??