ME vs Kreft

Selv etter å ha sett bilder av meg selv blåst opp på bloggen (og det tok en stund før jeg turte det) er det veldig rart å gå inn på dagbladet.no og se ansiktet sitt klistret midt på forsiden. Pappa skrev denne kronikken om hvordan ulike diagnoser blir møtt i helsevesenet, med eksempel i ME og kreft. Søsteren min og jeg ble begge syke, vi var begge 18 år da vi fikk diagnosene våre. Likevel har vi blitt møtt helt forskjellig, ikke bare i helsevesenet, men også blant venner og bekjente. De som trakk seg unna da jeg ble syk, ville plutselig vaske huset vårt eller sende gaver da kreften kom. Jeg hadde en reaksjon på dette, som jeg da opplevde som veldig vanskelig. Var Jenny viktigere enn meg? Selv om jeg ikke kunne dø av ME, har jeg vært syk i over 8 år av mitt unge liv. Var ikke det like trist? Hvordan hadde folk reagert om det var jeg som hadde fått kreft? Jeg skulle nesten ønske at det var det jeg hadde fått…

Jenny og meg på Ormsund bro før hun ble syk

Det er ikke så lett å være åpen om slike tanker. De er stygge og mørke. Jeg ville så gjerne være den fantastiske søsteren som stilte opp, men jeg klarte ikke. Ingen forsto hvordan jeg hadde det og alt fokuset var på henne. Jeg var fortsatt syk, men jeg måtte jo skjønne at nå var det kreft det dreide seg om.

Jenny og meg i ME-stolen, som så ble sykestolen <3

Etterhvert fikk jeg hjelp til å takle disse tankene. Jeg gikk til psykolog og det var ikke mer enn et par timer som skulle til. Han fortalte meg nemlig at dette faktisk var urettferdig. Han sa også at det var helt naturlig å føle slik jeg gjorde, det er faktisk den mest naturlige reaksjonen. Da var det plutselig greit. Når en aksepterer at en har en tanke, blir det faktisk lettere å tenke den. Jeg har akseptert at det er urettferdig. Det er noe jeg må leve med, og det skal jeg klare.

Kreft river i oss. Det skremmer oss og konfronterer oss med døden.

Det er ingen vits å sammenligne ulike diagnoser. Hvor kommer vi med det? Det å ikke bli trodd er veldig vondt. Det å gå på butikken uten hår er også veldig vondt. Det er vanskelig å ha en syk søster, både for oss og for vår eldste søster.

Etter all denne sykdommen har jeg lært utrolig mye. Kreft blir ofte romantisert i media. Det legges frem som en kamp for livet, noe det selvfølgelig også er. Men den hardeste kampen er ikke nødvendigvis den du tar på sykehuset. Det var ikke da hun fikk cellegift eller da vi barberte hodet hennes at Jenny kjempet som hardest. Er du av dem som overlever kreften, venter en ny kamp for deg. Denne kampen må vi alle ta, vi som har falt ut av livet. Det er i maratonet som kommer etter at folk faller av. Det å komme tilbake. Da skal du jo bare være takknemlig for at du overlevde. Det er ingen 20 åringer som kun vil overleve.

Å begynne på skolen, to trinn under der en skulle vært. Å ha kort hår når alle jentene har lange lokker. Å kjempe mot fatigue som så mange kreftpasienter opplever. Det er dette jeg opplever som Jenny sin største kamp. Det er også denne kampen jeg er så ufattelig stolt av at hun har vunnet. Ja, hun kom seg gjennom behandling. Enda større er det at hun fullførte skole med toppkarakterer, flyttet til Trondheim for å studere og aldri ga opp drømmen om å leve livet hun ville leve – ikke bare overleve.

<3