Morfar Ludvig

På tirsdag sovnet du stille. Jeg var på vei til sykehuset da det skjedde, men Mamma og Pappa var med deg. Jeg tror det var riktig sånn. Jeg har vært der så mye, fått så mye tid med deg og det er jeg så glad for. Jon Anders og jeg fikk sitte en stund med deg alene etterpå, og selv og det var veldig tøft, var det også veldig fint. Du så så fredelig ut der du lå. Vi snakket om alt som var fint med deg, Jon Anders har alltid vært flink til det, og det var så fint for meg. Jeg skjønner ikke helt at du er borte. Alt gikk så fort, og en blir aldri forberedt. Jeg klarer ikke ta det helt inn over meg at du ikke er mer, og at vi ikke skal sees <3
Du var en helt spesielt person Morfar. Alltid i godt humør, glad i mennesker og i livet generelt. Du var så viktig for meg. Det er så mange som har sendt meg meldinger om hvor flott du var, enten de hadde møtt deg eller hørt om deg fra meg. På dine eldre dager ble du stadig frekkere, og mer tørrvittig. Du har flere ganger fortalt meg hemmeligheter om de yngre dager, historier om deg og vennene dine. Ikke si det til mamma sa du og lo. Du fortalte meg alltid hvor pen jeg var, for så å følge det opp med å si at jeg lignet på deg. Jeg kan ikke tro jeg aldri skal snakke med deg igjen. Aldri hente en kopp kaffe til deg, eller sette en av hundene i fanget ditt. Noe av det fineste med deg var forholdet ditt til Jon Anders. Som du sa var dere to kamerater, og hadde et helt spesielt bånd. Han kalte deg Ludde, du kalte ham langemann og ringte til slutt ham oftere enn meg. Det var helt greit for meg, dere hadde sånn glede av hverandre. Dere delte gleden for sport og pratet om dette konstant. Du fulgte Nittedal på nett og ringte alltid dagen etter kamp for å høre hvordan alt hadde forløpt seg. Hvem hadde «scora» og hvem skaffet straffe. Også ville du høre om bikkjene. Perle og Kokos, som du kalte klin da du  mente det burde være fornavnet hans. De hadde en spesiel stjerne hos deg. Jeg skulle så ønske jeg kunne ringe deg en gang til. Høre stemmen din og fortelle deg om hyggelig ting som har skjedd. Jeg klarer ikke se for meg julen uten deg. Hvem skal spille piano og banne over hvor ustemt det gamle pianoet vårt er? Jeg har hatt en drøm om et bilde av deg og ditt første oldebarn, men det fikk jeg ikke. Jeg ville at du skulle love å leve så lenge, men du sa at jeg da måtte skynde meg litt. Det rakk jeg ikke. Heldigvis fikk jeg forsikret deg om du ville være med uansett. Det er mange år siden vi bestemte at en fremtidig sønn skulle få dele ditt navn. Som du sa til meg på sykehuset for kun få dager siden; «jeg vil aldri glemme det du har gjort for meg». Du vil aldri bli glemt Morfar.

Oldefar, Morfar og megGlad i deg <3