Sunnhetspress

Jeg fikk med meg en debatt på Norges idrettshøgskole her om dagen, om kroppspress og sosiale medier. Debatten kan du se her. Dette er et tema som har blitt debatert før, og det var nok mye av det samme som kom frem i denne debatten som i de som har vært tidligere. Det er mye snakk om ansvar, og mye forskyvning av ansvar. De som var tilstede var ernæringsfysiolog Therese Fostervold Mathisen, PT og skribent i ShapeUp Pia Seeberg, idrettslærer Lotte Oxholm, pysykologspesialist hos VILLA Sult Kari Graver, og kommunikasjonssjef i Norges Idrettsforbund Per Tøien. Personlig synes jeg både Pia og Lotte fikk ufortjent mye pepper. Lotte sin instagram har nemlig så vidt jeg kan se ingen rumpebilder, og shapeup er et velbalansert blad som fremmer en holdning om at norsk «vanlig» mat er bra nok, samtidig som det gir inspirasjon til å prøve nye ting. I tillegg mener jeg at vi må skille mellom kroppspresset som skapes av mange syltynne modeller, bloggere og fitnessutøvere, og press som skapes av sunne frokoster og bilder fra morgentur.Hvem har egentlig ansvar for det kroppspresset du og jeg føler? Jeg har vært svært interessert i ernæring siden jeg var relativt ung. Jeg ser på meg selv som en sunn person, og jeg vet jo at jeg spiser sunnere enn de fleste menneskene rundt meg. Jeg studerer ernæring og personlig trening, samtidig som jeg holder meg oppdattert innenfor det nyeste som rører seg innen helseverden. Det er mange år siden jeg testet supermat første gang, jeg vet hva resistent stivelse er og jeg har prøvd å brygge min egen kamboucha og lage min egen surkål. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste hvetemel, og er nok det mange vil kalle ekstrem. Når jeg sier hva jeg studerer er det mange som lurer på om jeg unner meg ting. «Du spiser vel litt lørdagsgodt du også??». Jeg føler til dels at jeg må skjule min sunnhet, da det kan virke som jeg dømmer andre som baker med vanlig sukker og velger vanlig, sukret, yoghurt på butikken. Sunnhet har blitt en del av meg, min identitet, og jeg trives veldig godt som meg selv. Det er en livsstil som jeg har valgt helt selv, og som jeg selv ønsker. Hvordan jeg ser ut er et resultat av hvordan jeg liker å leve livet mitt, hver dag, hver uke og hvert år, og ikke fordi jeg er ekstrem, og ikke fordi jeg føler meg presset til det. «sunnhet» er en interesse, og en livsstil som gir meg velvære. Problemet er når dette oppleves som et press av andre.

Når ble det egentlig ekstremt å ønske å fore kroppen sin med sunn mat? Når ble det ekstremt å røre på kroppen en time om dagen? Når ble det mer feil å ikke spise, enn å spise lørdagsgodt? Selv synes jeg det er ekstremt å spise magerkesam med fun light, men hvis andre vil det og det gir dem velvære er det strengt tatt ikke min sak. Jeg vil heller ha laks enn pizza, slik har jeg alltid vært. Jeg gråter ikke når kjæresten min spiser potetgull forran meg, jeg har rett og slett ikke lyst på. Har jeg det, spiser jeg det. Jeg spiser nemlig det jeg har lyst på, og det som gjør meg glad, akkurat som alle andre står fritt til å gjøre. Men skal jeg la andre velge hva de vil spise, må de vise meg den samme respekten.

Jeg er fullt klar over at mange, særlig unge, føler et enormt press på å ha den perfekte kroppen, og ikke minst det perfekte livet. Jeg har kjent på dette presset mange ganger selv. Samtidig mener jeg det er for enkelt å skylde på Shapeup, ernæringsfysiologer og treningsglade jenter med sprettrumper. For dette presset handler om så mye mer enn frokoster og pulsklokker på instagram. Debatten om sosiale medier handler om glansbildet som fremlegges som det virkelige liv. Du ser en person i et øyeblikket de er svært fornøyd med, og ikke hvordan deres liv egentlig er. Vi vil vise den beste siden av oss selv til omverden, og det har vi full rett til. Dette kommer ikke til å endres, uansett hvor mange debatter vi har eller hvor mange sinnabloggere som kommer til ordet. Vi ønsker oppmerksomhet og vi ønsker at folk skal like oss. Nettopp derfor skal jeg lære mine fremtidige barn om sosiale medier. Jeg skal lære dem at det en ser, aldri er slik det egentlig er. Mange som deler bilder av dyre klær, har kanskje et varmt mastercard eller to. Mange bruker vippeextensions, selvbruning og retusjering. Alle har dårlige dager, alle dropper trening av og til, og ikke minst føler alle et visst press om å være på en bestemt måte. Det viktigste er faktisk hvordan vi håndterer disse dårlige dagene og dette presset, og det er dette vi må ta tak i. Det jeg egentlig ønsker å få frem er at alle som velger en sunn livsstil ikke gjør det fordi de føler seg presset til det, det gjør i hvert fall ikke jeg. Samtidig jobber jeg med meg selv for å gi mer blaffen i ting jeg ikke er opptatt av. Jeg vil ikke gjøre ting fordi andre mener jeg bør. Jeg må heller ikke ha 10 designervesker, selv om mange på instagram har det. Jeg trenger ikke å spise smågodt i helgene, fordi andre mener jeg må «unne» meg det.

To forskjellige bilder som (i min mening) sender to ulike budskap.

Til slutt vil jeg si at jeg håper det jeg deler her og på instagram er en kilde til inspirasjon for andre, og ikke oppleves som et press om å ha et visst kosthold. Jeg spiser det jeg mener er riktig for meg, og det håper jeg dere gjør også ;)